Vi er nå inne i uke to av klimaforhandlingene, og jeg er litt i villrede. Hva skjedde egentlig i løpet av helgen?

Laurent Fabius, Frankrikets utenriksminister, tok i hvert fall over styringen på lørdag. Da hadde forhandlerne «vedtatt» en ny avtaletekst. Den var litt ryddigere enn tidligere, sånn utseendemessig, men inneholdt omtrent like mange kranglepunkter og uenigheter. Jeg vet at Norges forhandlingsleder, Aslak Brun ikke tok fri på søndag, og jeg vet at den nye teksten som ligger på bordet er langt i fra slik den vil bli seendes ut til slutt. Verdens ministre har ankommet for å ta forhandlingene videre. Så vi går inn i en heftig uke.

Jeg har notert meg at det er langt flere enn tidligere som snakker om en begrensning på 1,5 graders temperaturøkning. Det er veldig veldig bra! Til og med verstingene Australia er med på laget (selv om det skranter litt på oppfølgingen på hjemmebane)

MEN: Avtalen vi ender opp med her i Paris, vil ikke sikre at vi ender der. Den vil ikke sikre at vi ender på to grader heller. Landene kommer ikke til å greie å bli enige. Derfor er det megaviktig at vi lager et system som gjør at vi skjerper målene og ambisjonene i tiden etter forhandlingene, slik at vi fortsetter å redusere utslippene fremover.

Jepp.

Så var det dette med å kutte utslipp, som jo er det som må til. Det er det mange som ikke har spesielt lyst til, Norge inkludert. Vi vil mye heller finne andre kreative løsninger for å «kvitte» oss med de ekle klimagassene og stanse oppvarmingen av jorda.

Det som er spesielt trøblete, er at vi egentlig ikke vet om karbonen vi eventuelt greier å fange, kommer til å forbli fanget for alltid. Hvor skal vi gjøre av den? Er den trygg? Det virker mye tryggere (og hyggeligere) å finne nye, rene og fine energikilder, som ikke ødelegger livet i hav og på land.

…og forresten så er jeg skikkelig glad i sola, så jeg vil helst fortsette å se den. Så nei takk til kjemikalie-sky.