”Har vi en plan?” spurte jeg før jeg reiste til klimakonferansen i Paris.
Lørdag 14. desember, klokken 19.26, hadde vi det. Ikke den aller beste planen, men en plan. En helt ny global klimaavtale lå på bordet, og midt oppi det hele satt jeg og spiste en baguett.
Så hva sitter man igjen med, etter å ha fått være med på det som kalles et historisk øyeblikk?
For det første er det helt underlig å komme tilbake til hverdagen igjen. I to uker har livet mitt kun foregått på innsiden av en svær konferansehall, der jeg verken har tenkt på eller snakket om noe annet enn klima. Etter fire dager hjemme har jeg enda ikke landet helt mentalt. Jeg tenker fremdeles at klimakvoter og karbonlagring er helt dagligdagse samtaleemner.
Jeg har virkelig forstått hvor mye som skal til for at alle land i verden skal bli enige, når de i utgangspunktet ønsker seg helt forskjellige ting.
…Og at det dessverre ikke er slik at de som vil mest får bestemme, selv om de har rett.
Jeg er utrolig glad for at alle land i hele verden nå har klimamål (Hipp-hipp!), men de holder ikke slik de er i dag. Dessuten krever noen land en langt større del av atmosfæren enn andre til sine utslipp. Det er jo verken særlig holdbart eller rettferdig.
Så det er innmari viktig at vi skjerper målene i tiden som kommer.
Av andre ting må jeg nevne at jeg har fått en helt ny respekt for byråkrater, som orker og greier å navigere seg igjennom dager og netter med tunge forhandlinger. Kudos!
Jeg ble også overrasket over hvor tett jeg fikk komme på de norske politikerne. Jeg ble til og med invitert til delegasjonsfesten med champagne og sushi den siste kvelden i Paris. Avstanden mellom oss vanlige tegneserietegnere og politikere er jammen ikke så stor som jeg tidligere har følt.
…Og akkurat det med at avstanden er kort mellom vanlige folk og politikere i Norge, gir meg tro på at vi kan greie å endre ting her hjemme. Vi får begynne å gå i riktig retning, så følger nok politikerne etter.
Den første vi bør få med på laget, må jo være vår splitter nye miljø – og klimaminister Vidar Helgesen. Han har blant annet jobbet med å selge inn norsk gass til EU, så han kan nok trenge litt hjelp på veien. Spesielt nå som vi skal bli enige med EU om et felles klimamål.
Jeg greier ikke helt å legge skjul på at jeg fremdeles er bekymret. Det er mye å ta tak i, men jeg har trua på at vi kan få det til. Det venter en bedre verden i andre enden.
Og med det sier jeg takk for meg, og takk til alle dere som både har hjulpet og fulgt meg igjennom to nervepirrende, hektiske, lærerike og generelt overveldende uker.
Vi sees plutselig!
—–
Nå flytter jeg tilbake til min vanlige blogg, Livet blant dyrene. For mer engasjerende klimastoff anbefaler jeg dere å ta turen innom PUTSJ og SPIRE.