«Verden holder pusten,» sa COP-president Laurent Fabius i morges. I dag ble den endelige avtalen lagt frem. «Take it or leave it.»

Frankrikets ekte president, François Hollande, bønnfalt verden om å akseptere avtalen. Han brukte så store og flotte ord at selv den engelske tolken ble rørt. Det var sterkt.

Vi måtte holde pusten lenge. Det ble mange utsettelser. Skumle rykter florerte. Fantes det feil i teksten? Ville USA sette seg imot? Noe om at det sto «should» og ikke «shall» et sted i avtalen. Folk ble redde. Om teksten ble åpnet for endringer igjen, ville det hele falle i grus. Dessuten begynte de å gå tom for mat i cafeene. Folk startet en desperat hamstring av baguetter

Men så skjedde det.

Vi har fått en avtale. Det er FANTASTISK! Avtalen i seg selv er riktignok ikke så innmari fantastisk. Den stanser ikke klimaendringene, men det visste vi at den ikke kom til å gjøre. Den er full av løfter, men det skorter på handling. Så det får vi ta hånd om selv, tenker jeg.

Teksten som har blitt knadd, klippet og endret i noe som føles som et århundre, har blitt vedtatt. Mange er begeistret, mange ikke, men alle land er med. ALLE har klimamål! Noen kutter så mye de kan, noen kutter mindre enn de bør. Ingen kan gå tilbake på det de har lovet.

Men stort sett er folk mye mer optimistiske enn tidligere. Vi kan fortsatt redde verden.

Jeg tør ikke å begi meg ut på en inngående analyse av avtalen. Litt fordi søvn ikke har vært en prioritet de siste to ukene, og hjernen føles som en loff, men mest fordi jeg ikke tror jeg er kvinnen for akkurat den jobben uansett. De mest iherdige av dere kan jo lese avtalen selv HER, eller finne dere en smart organisasjon eller avis som kan forklare den for dere.

En god del har jeg jo plukket opp her i konferansehallene. For eksempel at ikke hele avtalen er bindende. Det betyr at en del av det som må gjøres for å unngå megaalvorlige klimaendringer, er frivillig, og det er jo ikke superbra.

Men selve MÅLET i avtalen er bra. Global oppvarming skal begrenses til 2 grader, og vi skal gjøre (sånn ca) vårt beste for å klare 1,5. Det er skikkelig bra for mange, spesielt øystatene. Det er jo tross alt hele deres eksistens det er snakk om.

For å greie dette, er vi nødt til å skjerpe klimamålene i tiden som kommer. Helst hvert femte år, men det er frivillig i følge avtalen. Landene kan altså gjøre litt som de vil med den saken. Hm.

Avtalen sier også at verdens utslipp skal kuttes «så fort som mulig». Er det raskt nok, mon tro?

Verden skal også bli klimanøytral i løpet av siste halvdel av dette århundre. Altså at vi ikke skal slippe ut mer enn det trær og slikt greier å fange opp. «I siste halvdel av siste århundre» er jo en litt… eh… vag formulering, for å si det pent. Det er også alt for lang tid, om vi skal nå målet på 2 grader. Verden skal heller ikke bli karbonfri, så Norge får beske seg i farlig olje i god tid fremover (Hvis folket tillater det da, og det gjør vi vel ikke?)

Jeg har skrevet mye om de mest sårbare landene i løpet av tiden jeg har vært her. Fordi det er de som rammes hardest og raskest av klimaendringene, og det er de vi bør lytte til.

Avtalen er langt i fra perfekt for de mest utsatte, men de har nådd frem med målet på 1,5 grader. Heldigvis. Verdens rike land har også gitt store summer til klimatilpasning og utvikling av grønn energi fattige land, og de lover å gi enda mer fremover. Hvor disse pengene skal komme fra, har jeg ikke fått helt taket på. De rike landene skal også lage en slags plan for hvordan man skal håndtere situasjonen, når sårbare land rammes av klimakatastrofer. Jeg håper den planen blir veldig, veldig god.

I tillegg er fly- og skipsfart ute av avtalen, fordi ingen skjønner hvem som skal ta ansvar for utslipp i lufta og på havet. «Lufta er for alle». Eller for ingen?

På tross av avtalens mange feil og mangler, er jeg glad. Sliten, men veldig glad. Dette kan bety en annen fremtid.

Så nå kan vi feire. I morgen må vi handle. Det er mye som skal gjøres.

PS: Hjemme i Norge kan vi jo for eksempel starte med å stoppe oljesirkuset?