I dag startet festlighetene, sirkuset, kaoset eller hva enn man skal kalle det. Klimakonferansen er i gang!

Jeg ankom konferansesenteret på et ugudelig tidlig tidspunkt i omtrent denne tilstaden:

En god start!

Først møtte jeg Erna (Eller «Her Excellency Ms. Erna Solberg, Prime Minister of Norway», som hun heter her) , Sundtoft og forhandlingsleder Aslak Brun sammen med en masse andre journalister. Jeg tror jeg greide å holde masken og blende inn, selv om jeg la merke til at ingen av de andre journalistene hadde ransel. De sa mange litt vage ting om at Norge skal øke ambisjonene. Dette skal jeg undersøke nærmere.

Selv om forhandlingene offisielt startet i dag, har det ikke blitt forhandlet mye. I hvert fall ikke synlig. I dag stjal stats- og regjeringslederne showet.

Forhandlerne har sikkert sittet i lukkede rom ute av syne og kranglet seg igjennom alt for få av de ETTUSENSYVHUNDRE (!!!) uenighetene i avtaleteksten. Jeg er glad jeg ikke er dem.

Sjef etter sjef har fortalt (med dubbede stemmer på headsetet) at klimaendringene er den aller største og viktigste utfordringen menneskeheten står ovenfor. Vi må jobbe sammen og være solidariske og vennskapelige og greie med hverandre for å komme ut av dette med skinnet i behold.

Ikke alle var like troverdige vel og merke. USA har sendt ut et internt posisjonsnotat, som avslører at de ønsker alt om historisk ansvar ut av avtalen. Altså null erstatning til land som ufortjent har fått et lass av ødeleggende klimaendringer i fanget. Så mye for «we embrace our responsibility to do something about it». I tillegg ser de for seg et karbonnøytralt samfunn «innen dette århundre», som jo er altfor lang tid til.

Hvorfor folk sender ut interne notater i hytt og pine vet jeg forresten ikke.

Jeg ble ekstra deprimert av USAs notat da Mikronesias president talte.

Jeg synes alle burde høre på Mikronesia.

Nå drar jeg hjem i omtrent samme form som jeg kom. Kantinen her har bare isbergsalat og ostesmørbrød, så jeg må finne meg noen saftige falafler et sted. Vi sees i morgen.