Nå er alt litt rart og stille her i konferansehallen på Le Bourget flyplass. I går kom den nye teksten, og alle var mer eller mindre misfornøyd.

Forhandlerne og ministrene har jobbet i hele natt, uten at vi har fått følge med. Livestreamen gikk i svart i går kveld/natt. Vi har fått noen små drypp siden det, men ikke noe som har gjort meg klokere på hvor vi vil ende. Ny tekst skulle ha kommet i dag morges, men det skjedde ikke. Den kommer kanskje i kveld. Muligens rundt klokken 18.00. Ingen vet.

Det jeg vet er at forhandlerne ikke har sovet noe særlig i natt.

Noen har kollapset i hvilerommene, men de fleste jobber fremdeles.

Jungeltelegrafen har mye å melde, og jeg tviler på at halvparten av det jeg hører er sant. Er nesten alle løpegutter for USA? Har India meldt seg helt ut? Gir Kina blaffen i alt?

Noe jeg er ganske sikker på at er sant, er at USA har meldt at de (på en eller annen måte) vil støtte målet om en maksimal temperaturøkning på 1,5 grader. Et kjempegjennombrudd for alle, og spesielt de flate øystatene som ellers vil bli slukt av havet. Meeeen… medaljen har sin bakside.

Skikkelig lumpent gjort! Obama strever med den klimaskeptiske kongressen hjemme i USA, som gjør det de kan for å stikke hull på avtalen som så mange av oss håper på.

En annen ting jeg har notert meg, er at det kanskje åpnes for ytterligere tukling med kvotemarkedet (som jo er et minefelt i utgangspunktet)

Men det er lov å glede seg over et mulig 1,5 gradersmål likevel. Verden har endelig lyttet til de mest sårbare, og det kan hjelpe dem i kampen videre.

Det gjør meg glad. Veldig, veldig glad. Samtidig er jeg veldig, veldig sliten, og for å være helt ærlig, ganske redd. Det er kanskje ikke sånt man bør si. Journalistene her sier at folk ønsker seg gode klimanyheter, og at vi må slutte å skrive om alt alvoret. Folk er lei. Men det er jo dritalvorlig. Jeg kan faktisk ikke tenke meg noe mer alvorlig.

Det hele tok litt overhånd da jeg sto på bussen i dag tidlig og hørte på «Feeling Good» (Muse-versjonen med el-guitarer og fuzz).

Man føler seg jo litt liten oppi det hele.

I morgen skal det hele være over. Sier de. Alle vet det ikke er sant, og at forhandlingene mest sannsynlig vil vare ut søndag. Jeg er dødsnervøs for hvor det vil ende.

Nå går jeg og spiser middag. Sees i morgen.