Her, under klimakonferansen i Paris, er det én stor sak som er spesielt vanskelig og viktig: De sårbare landene, som igjen og igjen rammes av store klimaendringer de ikke har vært med på å forårsake selv, krever erstatning. De ønsker hjelp til å bygge opp igjen hus, infrastruktur, jordbruk etc. og få støtte til å utvikle grønne energikilder og tilpasse seg klimaendringene.

Folk i disse landene kjemper for livet. I land som Malawi ødelegges jorder og hjem i flom og ekstremtørke. Øystater som Maldivene og Haiti sloss for å eksistere i det hele tatt.

Likevel setter mange av de rike landene seg på bakbeina. De rike landenes grådighet ødelegger mennesker, samfunn og land, og er den aller største klimatrusselen.

Men jeg er likevel håpefull, som Gloria. I Paris er dialogen bedre enn tidligere, men de rike landene må gjøre sin del av arbeidet. Vi i Norge må gjøre vår del.

Jeg håper vi får det til. Det må gå.